Grunnet nye turer som er planlagt kommer nå fortløpende mange oppdateringer så Børgefjellsexpedisjonen kan bli ferdig i bloggformat..
Jeg våknet på morgenen på Legdvannet etter en utrolig god natts søvn, og voknet til en skikkelig deilig lyd.. Lyden av vind som uler på utsiden av teltet, lyden av is som pisker på duken og et termometer som viste -32.
Etter noen betraktninger om livet i posen, mens multifuelen freste sin sedvanlige lyd mens kaffen putret bestemte jeg meg for å ta skrittet ut av posen, og gjøre det uungåelige som ofte melder seg etter mange timer søvn..
En kald affære som gav meg en deilig giv! Det var nemlig hard skare ute! -Det må ha vært et værskifte i løpet av natten før det ble sprengkaldt igjen, og ute var det knallhardt!
Jeg var raskt inne i teltet igjen, hugget opp fiskehullene i forteltet for å sjekke etter fisk, men den hadde nok stått stille i denne bitende kulden.
Så gjorde jeg unna frokosten, og begynte morgenrutinen med oppkok av vann, inntak av frokost og børsting av is.. Denne morgenrutinen kjente jeg at jeg bare kunne bli glad i og nyte med en gang, for jeg kom ikke til å komme utenomden den neste uka..
Med pulken pakket og magen full av varm frokost var det på med Linkin Park "keep on rolli'n" og brekke ski og staver opp fra snøen og knekke til!
I dag skal jeg klare det til nedrebåttjønna! -So help me God!
(En liten digresjon; Når man er så aleine som jeg var på denne turen, og denne morgenen spesielt etter 2 døgn med råslit og sprengkulde blir man litt tussete. Men jeg startet utmarsjen denne dagen med 30 pushups og et brøl. Sånn skikkelig høyt vræl til Børgefjell. Deretter knallbra musikk. Det _må_ jo bli bra motivasjon av sånt.)
Dagens etappe startet fantastisk bra. Det var knallhardt og gnistrende føre og kilometrene virkelig fosset unna. 2 ganger på denne etappen mellom legdvannet og nedre båttjønn dro det opp 3-4 kritthvite ryper forran skituppene mine. Og jeg som gikk med slalombriller og myste mot sola med musikk på ørene så jo aldri noe rype før den dro opp, så jeg var nære ved å gjøre på meg begge gangene det skjedde. :) Og det gav ekstra giv hver gang. -Jeg er jo ikke alene her! Det bor jo ting og tang her som sikkert følger meg på min rute tenkte jeg.
3 kilometer i luftlinje fra nedre bøttjønn ble jeg virkelig tatt av været for første og forhåpentlig siste gang på denne turen.
Det slo om fra -28 til +2 og tykk tykk tåke på en halvtimes tid. Det var helt merkelig. Men det som skjedde var ikke spesielt bra fordi det ble så tykk tåke og fullstendig "whiteout" at jeg ikke så tuppene på skiene mine.
-Akkurat da skulle jeg slått leir å ventet.
Men jeg så på GPS at det var 2-3 km igjen til nedre båttjønn og kartet viste at det ikke var veldig vanskelig terreng. Så med kompasset i hende hele tiden gikk jeg avsted med 1-2 meter sikt i en totalt hvit tilværelse. -Det skulle jeg ikke ha gjort.
Jeg dro pulk, hadde skrudd av musikken for å ha høyere konsentrasjon og snek meg fremmover. -Det var jo så kort igjen.. Man skulle jo _bare_..
Uten at jeg skjønner hva som skjer faller jeg rett ned. Virkelig _rett ned_.
Jeg først og pulken som jo er festet i livet mitt følger etter. Jeg faller ned i det som i et øyeblikk virket som "intet" og når jeg lander går det et millisekund før jeg får pulken og hele stasen i nakken og hodet.
Det neste minuttet er litt tåkete, men jeg husker at pulkdraget hadde vridd seg to ganger rundt og presset skiten ut av nyrene mine. Nakken var rar, hodet snurret og jeg satt fast i en steinur med masse snø.
Etter mye baksing og stress fikk jeg løst ut pulken og famlet etter ski og staver.
Jeg samlet sammen utstyret (Heldigvis var pulken godt pakket, så ingenting var falt ut), så gikk jeg raskt over å sjekket om noe viktig var ødelagt før jeg satte meg ned og tok 5 Marlboro på rappen. -Det var jo plussgrader og tåke, så kulden var ingen påtrengende fare. -Jeg ble våt om noe.
Mens jeg satt der og tårene strømmet fordi jeg skjønte hvor nære dette var, gikk jeg tilbake der jeg datt ned for å se hva som egentlig hadde skjedd.
Jeg hadde gått oppå et snøoverheng uten å vite det, og jeg hadde til og med gått ganske langt på det. På et punkt gav snøoverhenget etter og jeg hadde forsvunnet rett ned. -for under snøoverhenget var jo bare luft.
Flaks for meg var det 3-4 meter, og ikke 10. -Det kunne det like godt ha vært.
Å først dette rett ned i ura 3-4 meter og ikke brekke noe (ikke engang en ski) er jo et lite under i seg selv. -For deretter å få en 60+kg. pulk i hodet og nakken med samme fallhøyde uten noen skader annet en såret selvtillit og blåmerker er et like stort under.
Jeg hadde rett of slett flaks.
Selv om jeg viste på kartet at det ikke var noen store juv, skumle elver eller annet på den strekningen jeg hadde tenkt å dekke i totalt whiteout hadde jeg ikke tenkt på at snøføykene som driver over børgefjell lager store overheng av snø på høye kanter.
Og det var altså på vei over en av disse det gikk galt eller bra, alt ettersom hvordan man ser det.
Men jeg kunne jo ikke sitte der å sippe hele dagen, og våt og kald ble jeg og, så det var bare å tørke snørra og sele på seg pulkdrag og ski, og sette i vei.
Været hadde lettet noe og sikten var omtrent 15 meter, så da fortsatte jeg.
Det fortsatte og klarne opp og da var det bare å gi gass.
Pantera's "cowboys from hell" dundret i ørene da jeg så hytta i det fjerne.
Et brunt skur så det ut som. og det så ikke lett ut å komme seg dit..
Det var bratt ned, og pulkdraget mitt som hadde fått juling var blitt slarkete som bare det. -Det betyr altså at det ikke lenger hjalp noe særlig til å holde pulken rett, men rullet rundt ved den minste helling.
Det var altfor bratt å kjøre rett ned, og sideveis med pulkdrag gikk ikke.
Her måtte jeg tenke smart. Hva gjør jeg nå?, Aker jeg på pulken? -Sender jeg pulken først?
Det var så langt ned at å sende pulken turte jeg ikke. Den kunne ta en annen vet en jeg hadde tenkt.
Ake gikk ikke. -Jeg prøvde. Det var for ulent terreng.
-Jeg tok to små jekkestropper og festet forran og bak oppå pulken.
Så snørekjørte jeg ovenfor pulken på skrå nedover mens pulken kjørte 3 meter lenger ned med meg som styrmann.
Dette gikk overaskende bra og jeg er sikker på at det hadde gjort seg på Discovery.
Min nedstigning til nedre båttjønn er noe av det råeste jeg har gjort.
Da jeg kom frem til nedre båttjønn dro jeg med meg utstyret inn, fyrte opp i peisen og priste Per Lorentzen (Forfalter i Børgefjell) for at han hadde vært oppe med Ved.
Det var masse ved, og Jøtul-ovnen fikk kjørt seg.
Loftet var fult av snø, så det rant jo greit fra taket, men det ble alikevell 25+ inne i hytta, og jeg fikk stelt tær, spist masse mat, skrevet i boka, hørt på musikk, fyrt i peisen og reparert mye slitent utstyr etter dagens strabaser.
Da jeg ringte brodern den kvelden var jeg så glad!
-Jeg hadde klart å komme frem til Båttjønna og ekspedisjonen min var fremdeles gjennomførbar
-Jeg hadde klart nedstigningen til båttjønna alene med en tung pulk
-Jeg hadde vært nær en stygg ulykke som gikk bra
I +25 med kaffe og cognac med stemmen til brodern i satelittelefonen var livet plutselig utrolig godt å leve.
Dagen etter stod Store Kjukkelvatn som mål..
Siste bilde er av hytta ved nedre båttjønn i en deilig solnedgang denne kvelden.
